«Hver gang du snakker om den “store” russiske balletten, vil jeg fortelle deg en historie om ei ung lærerinne fra Brovary som ble voldtatt flere ganger foran foreldrene sine og deretter kidnappet av russiske umenneskene. Om dusinvis, kanskje hundrevis, voldtatte ukrainske kvinner. Ofte foran barna sine. Om 15-16 år gamle jentene fra Borodianka som opplevet forferdelig voldshandling av Kadyrovs folk. Om likene til fem voldtatte unge jenter som ble drept og forlatt rett og slett på veien. Om denne avskyelig “nå skal vi knulle disse ukrainske jentene” russiske oppsnappete samtaler. Det er hva jeg vil fortelle deg når du nevner den “store” russiske balletten.
Hver gang du forteller meg om de “store” russiske komponister, vil jeg fortelle deg en historie om en jente og hennes lillebror som hadde sett moren deres dø i en Mariupol-kjelleren i løpet av noen dager. Og så, med liket av sin døde mor ved siden av seg, måtte barna fortsette å gjemme seg fra beskytning i kjelleren. Jeg vil fortelle deg om en gutt fra Gostomel, foran hvem russiske soldater skjøt i hjel faren hans. Og etterpå prøvde de å drepe gutten og, men han overlevde. Jeg vil fortelle deg om ei jente som ble skutt rett i ansiktet hennes. Om et barn og bestemoren hans som flykter i en båt. Bestemor har druknet. Gutten har vært letet etter i snart en måned. Det er hva jeg vil fortelle deg når du nevner “store” russiske komponister som ble forfulgt.
Hver gang du forteller meg om den “store” russiske kunsten, vil jeg fortelle deg om de fredelige ukrainerne som ble skutt i ryggen i Makariv område. Og før de skjøt, bandt de russiske orkene hendene til ofrene sine. Omtrent hundrevis av lik ble funnet på gatene i Bucha, Irpen og Gostomel. Om massegraver på gårdene til boligområder. Massegraver av sivile som pleide å bo i koselige og trygge byer. Massegraver. I det 21. århundre. Det er hva jeg vil fortelle deg når du nevner “stor” russisk kunst som ble forfulgt.
Hver gang du forteller meg om det “store” russiske teateret, vil jeg fortelle deg en historie om en kvinne fra Brovary område som så at retirerende russiske plyndrere fjernet alle metallflisene fra taket av huset hennes. Om stridsvogner og pansret personelltransportvogner av “verdens andre hær” fulle av ting som ble plyndret i ukrainske hjem: stjålne telefoner, nettbretter, TV-apparater, vaskemaskiner, tepper, smykker, flasker med alkohol, panner, klær, leker, sko – hva som helst skjedde i veien av de jævlene. Om hvordan de sendte tyvegods til familiene sine i Russland etter å ha kommet seg fram til Hviterussland. Om hvordan de handlet tyvegods på hviterussiske markedsplasser. Det er hva jeg vil fortelle deg som svaret når du nevner “stor” russisk teater.
Hver gang du forteller meg om den “store” russiske kinoen, vil jeg fortelle deg om brutalt skutt hester i stallen i Kyiv område. Om sultne og tørste dyrehagedyr i Yasnohorodka. Om en hjortungen med brent hud etter en eksplosjon. Og nå er den maksimale villskapen. Alabai-hunden ble drept og spist av de russiske okkupanterne. Jo, Alabai. Jo da, hunden. Virkelig spist av folk. Det er hva jeg vil fortelle deg som en svar på din omtale av den “store” russiske kinoen.
Hver gang du forteller meg om den “store” russiske litteraturen, vil jeg fortelle deg om dusinvis av oppsnappete samtaler av russiske soldater med deres mødre og koner. Samtaler som inneholder ikke annen ord enn “fæn”. Samtaler der koner forteller sine ektemenn hva de skal stjele fra ukrainske hjem. Samtaler med mødre som ler når sønnene deres forteller hvordan kameratene deres voldtar ukrainske kvinner og jenter. Og hvis vi utelater alle støtende og banneord fra disse samtalene, blir det bare «hei» og «ha det» igjen. Det er det jeg vil fortelle deg når du nevner den “store” russiske litteraturen.
Det finnes ikke lenger noen “stor” russisk kultur, litteratur, kino, kunst, teater eller ballett. Det er et land med jævler, plyndrere, voldtektsmenn og mordere. Villmennesker som ikke burde leve i den siviliserte verden!
Og hva med nybakte russiske dissidenter med hård skjebne i koselige leiligheter i Berlin, London, Larnaca, Milano, Tbilisi, Astana, Wien og andre midlertidige krisesentre? La dem følge ruten etter det russiske skipet og bære den “store” russiske kulturen i hendene sine!»
#OlenaPshenychna (c)
Ukrainian Women’s Guard
donate Ukrainian Women’s Guard PayPal 
mail: [email protected]
Підписуйтеся на наші канали та сторінки
Subscribe to our channels and pages
https://www.facebook.com/UkrZhinochaVarta
Телеграм канали:
